En elektronkonfigurasjon viser hvordan elektronene i et atom er fordelt mellom skall og underskall. Notasjonen er kompakt, men forteller hvilke underskall som er opptatt og hvor mange elektroner hvert av dem inneholder.
Elektronkonfigurasjonen knytter atomstruktur til periodesystemet. Særlig de ytterste elektronene bidrar til å forklare kjemiske likheter, vanlige ioneladninger, magnetiske egenskaper og periodiske trender.
Les konfigurasjonen som en opptelling. I 1s² 2s² 2p⁶ 3s¹ summerer eksponentene seg til 11 elektroner, og den siste termen 3s¹ viser natriums ene ytre s-elektron.
Tallet foran bokstaven angir hovedskallet, bokstaven angir underskallet og eksponenten antall elektroner. s kan romme 2 elektroner, p 6, d 10 og f 14. Fyllingsrekkefølgen følger orbitalenergiene og er derfor ikke bare en enkel rekkefølge etter skallnummer.
Fosfor har atomnummer Z = 15 og dermed 15 elektroner i det nøytrale atomet. Grunntilstanden er 1s² 2s² 2p⁶ 3s² 3p³. Eksponentene summerer seg til 15, og det ytterste n = 3-skallet inneholder fem elektroner.
Svovel har Z = 16. Skriv elektronkonfigurasjonen i grunntilstanden, kontroller det totale antallet elektroner og finn hvor mange elektroner som ligger i det ytterste n = 3-skallet.
1s² 2s² 2p⁶ 3s² 3p⁴. Eksponentene gir totalt 16 elektroner. Det ytterste skallet inneholder 3s² + 3p⁴ = 6 elektroner.
Konfigurasjonen sier mer enn hvor mange valenselektroner atomet har. Uparede elektroner og delvis fylte underskall kan ha tydelige følger for magnetisme, spektra og kjemisk reaktivitet.
For ioner må du først finne riktig elektrontall. Hos overgangsmetaller er rekkefølgen ved ionedannelse spesielt viktig: elektronene fjernes ikke alltid i motsatt rekkefølge av hvordan de ble fylt.